Skottland er kanskje favorittlandet mitt i hele verden, så da jeg nok en gang fikk muligheten til å snøre på meg fjellstøvlene og legge ut på tur, var det helt opplagt for meg å velge den fantastiske West Highland Way. Det er tre år og et tvillingpar siden sist jeg var på fottur, så gleden og entusiasmen over å komme meg av gårde var, innrømmet, ganske stor.
Jeg har vært på fottur i Skottland tidligere. Den gangen gikk turen til Glencoe og Isle of Skye, så jeg var veldig spent på å få oppleve den legendariske West Highland Way. Hele turen varer i 10 dager, hvorav 8 er vandredager. Vi tilbyr også en 8-dagers versjon med 6 vandredager, hvor man hopper over to etapper på til sammen rundt 40 km. Det var den turen jeg valgte, og jeg følte ikke at jeg gikk glipp av noe.
Jeg hadde med meg moren min, som er 60 år. Selv er jeg 35 og i ganske god form, så jeg var ikke nervøs for å legge ut på tur. Utsiktene til regn bekymret meg heller ikke. Jeg har jo vært i Skottland tidligere, og jeg har også gått tur både i Irland og på Færøyene, så regn er jeg godt vant til.
På bildet kan du se hva jeg hadde med meg i sekken – i tillegg til førerkort, bankkort, litt kontanter, matpakke og vann.
Dag 1 i turprogrammet er alltid en ankomstdag, så vi brukte dagen på å reise fra Odense til København, hvor vi skulle ta et direktefly til Edinburgh. Turen starter egentlig i nærheten av Glasgow, men det er ofte bedre flyforbindelser til Edinburgh.
Da vi landet i Edinburgh, fant vi veien til parkeringsområdet, hvor sjåføren vår skulle hente oss. Vi hadde nemlig bestilt transfer fra flyplassen til det første hotellet. Det er også mulig å reise med offentlig transport, men transfer er både enklere og raskere.
Sjåføren vår heter Craig, og han er en fantastisk fyr. Hele kjøreturen forteller han oss om skotsk historie.
– Det er viktig å kjenne historien for å forstå landskapet, sier han, mens bilen slynger seg langs de svingete veiene gjennom det skotske landskapet.
Et lite tips: Hvis du lett blir bilsyk, bør du be om å sitte foran. Det er helt i orden. Som Craig sier:
"There's not a straight road in Scotland!"
Vi skal overnatte på Premier Inn i Milngavie, et par kilometer utenfor Glasgow og omtrent 15 minutters gange fra starten av West Highland Way.
Før Craig slipper oss av ved hotellet, kjører han et lite stykke lenger nedover veien for å vise oss en pub som han anbefaler til middag. Puben heter The Burnbrae, og den anbefalingen sender jeg gjerne videre. Maten var virkelig god.
På vei tilbake til hotellet går vi forbi både Waitrose og Aldi, hvor vi handler inn til turen. Snacks, drikke og en pakke toastbrød. Jeg har tatt med et glass peanøttsmør hjemmefra, slik at vi kan lage peanøttsmørsmørbrød til lunsj.
Vi kan høre regnet før vi ser det. Da vi trekker fra gardinene om morgenen, er himmelen grå, og regnet har allerede begynt. Men det går helt fint. Vi har selvfølgelig pakket regnjakken.
Frokosten blir servert i hotellets restaurant og er ganske enkel. Det er både brød og yoghurt, og moren min får en kopp kaffe, så da er alt som det skal være. Bagasjen skal leveres klokken 08.00 – dette er den eneste dagen du må levere bagasjen personlig. Alle de andre dagene holder det å sette den i resepsjonen.
Starten på West Highland Way ligger, som nevnt, omtrent 15 minutters gange fra hotellet. Den er markert med en liten statue, så den er vanskelig å overse. Ved starten ligger også en liten Londis, hvor du kan kjøpe Smidge. Hvis du ikke allerede har kjøpt det, vil jeg virkelig anbefale at du gjør det. Smidge hjelper med å holde de små irriterende midges unna – eller rettere sagt: De er i hvert fall mye verre hvis du ikke bruker det. Vanlig myggspray hjemmefra fungerer ikke. Smidge er det beste valget.
Hvis du ikke kjenner til midges, eller sviknott som de heter på norsk, er det små mygglignende insekter. De kommer i enorme svermer og biter. De kan ikke fly hvis det blåser – en lett bris er faktisk nok – og de liker heller ikke sterk sol eller øsende regn. Derimot elsker de overskyet og fuktig vær, og det er jo egentlig slik været er i Skottland store deler av tiden.
De flyr sakte, så mens du går, er de som regel ikke særlig plagsomme. Men i det øyeblikket du stopper opp, er de der. Derfor kan både Smidge og et myggnett til hodet varmt anbefales hvis du er "uheldig" og får en vindstille og overskyet dag.
Vi kjøper Smidge og legger i vei. Regnet gir seg ikke, men det gjør egentlig ingenting, for landskapet er fantastisk. Alt er grønt og frodig, med mose og store bregner overalt.
Etter et par timer kommer vi til Glengoyne Distillery, hvor vi har en kupong til en omvisning. Vi velger imidlertid å hoppe over den. Jeg har tidligere jobbet på et destilleri og kjenner derfor allerede godt til prosessen, og dessuten er vi rett og slett altfor våte til å kunne nyte en slik opplevelse skikkelig.
Det finnes ingen kafé ved destilleriet, men det er toaletter, og vi finner en benk hvor vi spiser lunsjen vår. Det regner fortsatt.
Omtrent 15 minutter fra destilleriet kommer vi til en liten, koselig kafé. Her går vi inn for å få litt ly for regnet og noe å drikke. Det er også her jeg oppdager at den trofaste regnjakken min har gjort sitt. Den har vært med meg til Irland, Skottland og Færøyene, men nå klarer den ikke mer, og jeg er gjennomvåt.
Heldigvis er jeg i Skottland, så humøret mitt er fortsatt på topp.
Om ettermiddagen kommer vi frem til Drymen, hvor vi skal overnatte på Bed & Breakfast Ashbank. Et virkelig flott sted med en fantastisk vert, Tommy.
Tommy kjører meg også til en nærliggende by, slik at jeg kan kjøpe en ny regnjakke. Tusen takk, Tommy!
Det finnes en liten lokal pub og en liten italiensk restaurant. Vi spiser på restauranten, siden puben allerede var full. Det ligger også en liten Spar-butikk i byen. Dette er stedet hvor du bør handle hvis det er noe du mangler.
Dagen starter nok en gang med et grønt og frodig landskap. Det regner ikke, men skyene er tunge, og vi vet at det kommer regnbyger i løpet av dagen.
Det tar ikke lang tid før vi får øye på dagens "utfordring": Conic Hill. I Danmark ville vi nok ha kalt det et lite fjell, men nå er vi jo i Skottland, og her er 361 meter bare en bakke.
Det går jevnt oppover, og ganske raskt får vi utsikt over Loch Lomond. Fra toppen skal utsikten være helt fantastisk. Den får vi dessverre ikke oppleve, for akkurat idet vi når toppen, åpner himmelen seg, og vi begynner nedstigningen i øsende regnvær.
Stien ned består av store steiner, og de blir svært glatte når de er våte. Derfor er det viktig å være forsiktig her. Jeg snakker av erfaring, for etter et lite øyeblikks uoppmerksomhet sklir jeg rett ned på baken. Heldigvis var det bare stoltheten som fikk seg en knekk.
Regnet gir seg igjen, og vi blir belønnet med flotte utsikter over vannet.
Ved foten av Conic Hill kommer vi til Balmaha, en liten landsby med en koselig kafé. Her finnes det også offentlige toaletter. Vi stopper imidlertid ikke, siden vi allerede har spist lunsjen vår på vei ned fra Conic Hill. Den ble riktignok spist mens vi gikk, for de små midges dukket opp med én gang vi stoppet.
Den siste delen av dagens etappe følger bredden av Loch Lomond og er både vakker og idyllisk. Samtidig er den heller ikke spesielt krevende, siden stien stort sett går rett frem.
Rundt klokken 16 kommer vi frem til Hotel Rowardennan, hvor vi skal overnatte.
Hotellet har både pub og en liten butikk. Eller butikk er kanskje å ta litt hardt i. Det er egentlig bare et lite skur med noen hyller hvor du kan kjøpe litt forskjellig.
Vær oppmerksom på at prisene er ganske høye, men det kan være nødvendig å handle her, siden du ikke har andre muligheter de neste to dagene.
Det finnes heller ingen andre spisesteder i området, så du spiser også middag på hotellet. Heldigvis var både maten og stemningen veldig bra.
Vi starter dagen med en god frokostbuffé, og så er vi klare for dagens utfordring.
Dette skal nemlig være den mest teknisk krevende etappen på hele West Highland Way. Ruten byr på mange opp- og nedstigninger, store steiner og synlige trerøtter, så vi gleder oss til å komme i gang.
Etter noen kilometer kommer vi til et veiskille. Her kan vi velge mellom lavruten og høyruten.
Vi hadde allerede bestemt oss for å ta høyruten. Lavruten ligger tett langs innsjøen og skal være ganske krevende når det er vått, og været hadde jo vært nettopp det.
Etter noen kilometer møtes rutene igjen, og det er her den virkelige utfordringen begynner.
Det tar ikke lang tid før både moren min og jeg har sittet på baken. Det er rett og slett utrolig glatt.
Heldigvis gikk det bra, men nok en gang blir vi minnet på hvor viktig det er å være forsiktig. Vi møter mange som går med vandrestaver, og vi blir enige om at det nok er en god idé hvis du allerede er vant til å bruke dem.
Etter et par timer kommer vi til Inversnaid Falls – et flott fossefall hvor det også er mulig å spise lunsj.
Vi er heldige med været. Det er opphold og litt vind, så selv om det er kjølig, kan vi sitte ute og nyte maten.
De siste kilometerne går vi rolig og forsiktig, mens regnbygene ruller inn over landskapet.
Jeg elsker Skottland, og jeg elsker hvor uforutsigbart været er. Det ene øyeblikket går du i strålende sol, og det neste øser regnet ned. Jeg synes det har sin helt egen sjarm, og det er nettopp dette som former landskapet og naturen jeg er så glad i.
Rundt klokken 15 kommer vi frem til den lille "fergekaien". Jeg setter det i anførselstegn fordi jeg egentlig ikke synes den lille båten vi skal med, kan kalles en ferge.
Det står noen andre og venter før oss. Jeg teller seks personer, noe som er ganske heldig, siden båten bare har plass til rundt tolv passasjerer.
Den kommer til kai, vi betaler seks pund hver, og den lille båten frakter oss over Loch Lomond.
For en fantastisk opplevelse!
Å få oppleve the bonnie bonnie banks of Loch Lomond fra sjøsiden er virkelig noe helt spesielt.
Vi overnatter på Hotel Ardlui, et veldig hyggelig hotell med restaurant. Det er her vi spiser middag, og siden det ikke finnes andre alternativer i området, er det ekstra hyggelig at maten er så god.
Hvis dag 5 skulle hatt en overskrift, ville den vært: "Dagen da regnet forsvant!" I går var nemlig den siste dagen det skulle regne på oss. Dag 5 er også dagen hvor det ekte høylandet begynner, og det er en dag jeg virkelig har gledet meg til.
Vi starter dagen med en transfer klokken 09.00. Det gjør vi fordi vi går 8-dagersversjonen, hvor man hopper over to etapper. Transferen kjører oss til Bridge of Orchy, hvor dagens fottur starter. Underveis forteller sjåføren om de ulike lochene i Skottland og hvordan vikingene felte trær slik at de kunne dra skipene sine over fjellene fra den ene innsjøen til den andre. Jeg elsker at skottene kan så mye om landet sitt og at de så gjerne deler kunnskapen sin.
Vi starter dagens etappe litt senere enn vanlig, og det merker vi også ute på stien. Det er nemlig langt flere mennesker rundt oss enn de foregående dagene. West Highland Way er en populær rute, det er ingen hemmelighet. Men jeg kan konkludere med at man unngår mange av de andre turgåerne hvis man kommer seg tidlig av gårde. Dagens etappe går gjennom åpne heiområder og fjellandskap. Mange av fjelltoppene har fortsatt snø på toppen.
Rundt lunsjtider finner vi et perfekt sted å spise. Og for en gangs skyld skjer det uten regn, kulde eller midges. Suksess! Lunsjen består av en packed lunch fra hotellet. Hvis du har andre alternativer, vil jeg likevel anbefale at du velger dem.
Etappen slutter ved det berømte Kingshouse – et fantastisk hotell midt ute i ingenting. Det finnes ingenting annet i nærheten, men hotellet har både restaurant og pub. Puben er åpen for alle, også dem som camper i området. Jeg vil anbefale at du reserverer bord i restauranten. Den er virkelig god. Det er også verdt å nevne at vi hadde badekar på rommet. FANTASTISK etter flere dager ute på stiene.
Vi bestemmer oss for å teste teorien min og starter dagens etappe tidlig, rundt klokken 08.00, mens mange av dem som overnatter i telt ennå ikke har stått opp. En tidlig start betyr virkelig færre mennesker på stien. Store deler av dagen har vi nesten hele landskapet for oss selv. Etter kort tid kommer vi til The Devil's Staircase, som er godt skiltet ved starten.
The Devil's Staircase er en gammel militærvei som ble bygget av britene på 1700-tallet. Soldatene som fraktet tunge forsyninger opp den bratte bakken, ga den navnet. Man forstår godt hvorfor. Jeg ville ikke hatt lyst til å gå opp her med full oppakning, tunge støvler og en varm militæruniform. Underlaget er generelt bra, men samtidig veldig steinete og ujevnt, så nok en gang handler det om å være forsiktig.
Utsikten fra toppen er intet mindre enn fantastisk. Faktisk er hele dagens etappe helt fantastisk. Det er også den korteste dagen på turen, og vi kommer allerede frem til Kinlochleven rundt klokken 13.00. Det gir oss masse tid til å slappe av. Det finnes bare noen få spisesteder i området, så jeg vil anbefale at du reserverer bord på forhånd.
Vi overnatter på Forest View Guest House, et virkelig koselig sted med hyggelige verter og en deilig frokost.
Åh, turens siste vandredag. Jeg er ikke helt klar for å si farvel til Skottland, men det er kneet mitt derimot, så på en måte passer det kanskje fint at den siste dagen har kommet. Vi starter dagen med en stigning rett ut av byen. Det er deilig å få i gang beina med en gang, og nok en gang blir vi belønnet med en fantastisk utsikt når vi når toppen.
Det tar ikke lang tid før vi befinner oss midt ute i villmarken. Ingen bilstøy, og mobildekningen er borte. Deretter går turen gjennom noe av det vakreste landskapet Skottland har å by på. Vi passerer fossefall og bekker, gamle ruiner, dramatiske fjell og beitende sauer. Stien går hele tiden opp og ned, og underlaget veksler mellom brede, jevne stier og smale stier med store steiner. Det er den mest fantastiske dagen, og jeg føler meg utrolig heldig som nok en gang får oppleve en slik tur.
Etter noen kilometer på smale stier omgitt av bregner og trær åpner landskapet seg plutselig, og langt der fremme kan vi se både Fort William og Ben Nevis. – Ta et bilde av meg, sier mor.
Det gjør jeg selvfølgelig.
Når vi nærmer oss Fort William, får vi valget mellom to ruter. Den ene følger den opprinnelige traseen inn til byen, mens den andre er en ny høyrute som åpnet tidligere i år. Vi velger den opprinnelige ruten, men hvis jeg skulle gått turen igjen, tror jeg faktisk at jeg ville valgt den nye. Jeg tror den innebærer mindre vandring langs veien. Den offisielle slutten på West Highland Way ligger i enden av gågaten. – De flyttet målstreken hit for å få folk til å gå gjennom handlegaten og innom butikkene, forteller mor, som tydeligvis også har blitt den nye guiden min mot slutten av turen.
– Javel, svarer jeg og lurer på om det fortsatt er plass til noen ekstra suvenirer i sekken.
Målområdet er markert med en målstrek og en benk med en skulptur av en mann med slitne føtter. Ingen ser egentlig ut til å vite hvem han forestiller. Vi markerer avslutningen med en lokal øl og en pizza. For en fantastisk tur.
Det er nesten poetisk. Regnet har kommet tilbake, og nå høljer det ned. Vi har bestilt transfer tilbake til flyplassen. Det er Craig som henter oss igjen og kjører oss den 3,5 timer lange turen gjennom Skottland. Da vi kjører gjennom Glencoe, setter han på sekkepipemusikk og insisterer på at jeg filmer ut gjennom frontruten, slik at vi kan se opptaket igjen når vi kommer hjem. Og akkurat idet musikken begynner og fjellene trer frem, bryter solen gjennom skyene. Det føles nesten magisk. Men slik er Skottland. Magisk.
Når du har meldt deg på, vil du motta en e-post der vi ber deg bekrefte abonnementet. Du kan når som helst melde deg av nyhetsbrevet.
