Høsttur på Amalfikysten

En liten sti slynger seg opp lia, sikksakk rundt et par forlatte vinterterrasser med skjeve gamle vinstokker som fremdeles bærer ensomme drueklynger, og noen oliventrær som står med tunge grener. Sola er klar på himmelen i selskap med noen små søte og ubetydelige lammeskyer over den sørvendte kyststrekningen, der klippene stiger flere hundre meter bratt oppover i det innbydende og dypblå Middelhavet.

Det er mange trappetripp, og du tenker kanskje hvor mange flere trappetrinn du har igjen i dag, men så kommer belønningen: Nok en flott utsikt, denne gangen fra den lille forlatte San Domenico kloster, hvor munker bodde og dyrket vin frem til 2004.

Det er slutten av oktober, og jeg har invitert faren min på tur til Italia. Det har vært 24 grader og sol siden vi landet - og i en italiensk værsending på TV har vi sett en militærmann stå og si at den fortsett bli uendret, så mens høststormene herjer i Norge er vi redd vi ikke har med oss nok shorts.

I de små sjarmerende fjellbyene, er urtehagene frodige med gresskar, auberginer, paprika, chili, tomater og ikke minst mange klementiner, appelsiner og sitroner. Hekker og busker er i full blomst mange steder, mens det på andre varianter er mer høst å spore i form av blader i vakre røde og gule nyanser.

På denne tiden av året har vi stiene for oss selv, innimellom avbrutt av et par muldyr med sjåføren hengende bak i halen. De er i ferd med å forbedre deler av stien og tynne litt ned i buskas flere steder, og her er det fremdeles den gammeldagse hestekrefter som er den lettest tilgjengelige metoden når treet må transporteres ned til de nærmeste veier. Det er imponerende hvor stabile dyrene klatrer gjennom terrenget med sin tunge last, samtidig som de ligner noe fra en annen tid. Men det er ikke den første vi møter - og heller ikke den siste, så det er tydelig for oss at det er en betydelig større avstand mellom byene her, og de hjemme, enn de 2000 kilometerne på kartet.

Villa Cimbrone
Tilbake i det 5. århundre, da den barbariske invasjonen satte en stopper for det vestlige romerske riket, ble byen Rebello grunnlagt av en gruppe romerske aristokrater som søkte tilflukt på fjellsiden av Amalfikysten. I dag har navnet blitt endret til Ravello, og det er en helt unik liten by, høyt oppe over Middelhavet. De 300 meter opp fra Amalfi foregår via velholdte trinn, og det er mange av dem! Hvis du ikke har lyst å gå opp, er det lett å ta en av lokalbussene til toppen, men for faren min og jeg var det helt fantastisk å nå byen, varm og andpusten, og så miste den siste luften over den helt fascinerende atmosfæren. og utsikt tilgjengelig fra Villa Cimbrone.

Opplevelsen av å sitte i parken, blant blomster og palmer og nyte utsikten, med et glass kjølig hvitvin og en skål saftige oliven, etter trappestigningen, kan knapt beskrives.
De siste årene har Villa vært et førsteklasses hotell hvor velstående mennesker kan ta ut støpselet en stund, nyte stillhet og eksklusivitet.

Amalfi
Amalfi ligger helt nede ved vannet med fine brygger der du kan gå ut og få en flott utsikt over byen. Som så mange andre av de små byene på denne kysten, er den full av trapper, smug og snarveier som raskt kan bli omveier. Her er det virkelig verdt å stå med en detaljert turbeskrivelse i hånden. Rutene er beskrevet så detaljert at det ikke skal forveksles hvilken vei som er mest interessant. Dessuten hadde vi aldri engang funnet disse små rutene som til tider gir inntrykk av å gå gjennom fjellet i stedet for over det.

Sentiero degli Dei - Gudernes sti
En av turstiene som gjør størst inntrykk på oss er uten tvil Sentiero degli Dei - Gods sti. Det er regionens mest berømte og slynger seg oppover fjellsiden høyt over kysten fra Bomerano til Nochelle, like før Positano. Her er turopplevelsen intens med bratte klipper og unik utsikt over Middelhavet som med sin vakre blå farge er 5-600 meter under oss. De karakteristiske dyrkede terrassene og kystlinjen strekker seg fra punktet ved Praiano i øst og helt ut til øya Capri i vest. Stien bøyer seg gjennom små tribuner, langs rå kalksteinsklipsmurer, forbi eldgamle ruiner, og etter å ha gjentatt "forsiktig", "wow" og "uhh, det er langt ned" noen ganger, er vi enige om at ordforrådet vårt ikke når så høyt som opplevelsen av å rusle i høstsolen med den brede stien, utsikten og lyden av fuglene som synger for seg selv.

Positano
Det er Halloween, og når vi nærmer oss Positano, hvor solen nå er lavt over havet, møter vi de første mumiene, vampyrene, spøkelsene og søte piratene som selv synes de ser farlige ut. Barna løper rundt og unner seg søtsaker og store smil i de lokale butikkene og åpne restaurantene, og du får følelsen av at alle kjenner alle. Akkurat som vi har sittet ved vannet med dagens tiltrengte is, setter et stort blåseorkester i gang på stranden.
Strandmiljøet og landsbyatmosfæren i Positano er sjarmerende, inspirerende og den fineste av kystbyene vi har opplevd på turen.

At faren min og jeg er fra to forskjellige generasjoner har ingenting å si på denne typen ferie. Det er bare fantastisk å kunne hoppe ut av hver av vår travle hverdag og dra på en fantastisk aktiv ferie sammen. Rikelig med cappuccino, gelato og historier fra barndommen som bare blir bedre av å bli fortalt i de italienske sensomrene.
Der er mange fantastiske turopplevelser på Amalfikysten.

Skrevet av Lea Falch - Bering Travel